Sterke ord, fra en god venn.. Du veit selv hvem du er.

Jeg hørte på en sang på vei hjem fra jobb i dag. Postgirobyggets ”Arne”.

En sang om døden, og hvor brått den kommer. Hvor sårbare vi mennesker er. En ørliten feil, ett øyeblikks uoppmerksomhet. Det skal ikke mer til.

Så jeg begynte å tenke. På livet. Døden. Så filmen ”Hancock” mens jeg spiste middag. Om en superhelt som blir dødelig når han nærmer seg den han elsker. På slutten, rømmer han unna henne, så hun kan leve. Han rømmer fra den han elsker, så hun kan leve. Ett liv fylt av tvetydige tanker. Så lenge de er adskilt, vil ingen av dem dø.
Men er ett evig liv uten noen å elske verdt noe?

Jeg har vært nærme døden. Flere ganger. Jeg har vel hatt det man kaller englevakt. Krasjet i 150 km/t. Krabbet ut av bilen uskadd. Man kunne ikke se hva slags bil det v ar etterpå. Bare at den var rød. Det kostet meg betinget fengselsstraff, 8 mnd uten lappen og jeg er først i september ferdig med å betale ned lånet. Men jeg lever.

Jeg skulle ikke levd. Men jeg stirret døden i hvitøyet og hånflirte.

Jeg har nesten klatret opp og jobbet på spenningsførende høyspenningslinjer. Takk gud for forskriftene og vaner. Jeg skulle ikke overlevd den dagen heller. Hadde jeg klatret opp og jobbet, tatt på strømmen, ville jeg vært død nå. Men jeg lever. Igjen stirret jeg døden i hvitøyet. Han tok meg ikke den gangen heller.

Så hva betyr egentlig det? De fleste kan nok tenke seg en eller to situasjoner hvor de har hatt flaks. På tv kan man høre om de som nesten ble drept. Hvordan de setter mer pris på livet etterpå. Hvordan hver dag er en gave.
Tenker ikke sånn jeg. Hvorfor ikke? Jeg vet ikke. Når jeg tenker tilbake, så får jeg grøsninger. Nærmere kommer man ikke, tror jeg. Men jeg tror jeg hadde blitt sprø skulle jeg tenkt på det hele tiden. Jeg mener, jeg er ute og kjører hver dag. Jeg jobber med strøm til daglig. Skal jeg tenke at hver gang jeg møter en trailer på veien så har jeg flaks som ikke treffer den? Eller at jeg har flaks som kommer levende hjem fra jobb?
Selvfølgelig ikke. Det jeg derimot skal, er å følge den stemmen i hodet mitt, den som sier fornuftige ting hele tiden. Bruke sikkerhetsbeltet. Følge forskrifter. Sørge for at det jeg har kontroll over sikrer meg på best mulig måte. I tilfelle noe uforutsett skulle skje.

Når det er min tid, så er det min tid og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Det eneste jeg håper, er at jeg ikke ligger på ett sykehus eller gamlehjem og visner vekk. Jeg har sett nok av det til å ikke ville havne der selv. Så når det er min tid, vil jeg at det skal skje raskt. Jeg orker ikke ligge der fastlenket i en seng mens de jeg er glad i ser at jeg forsvinner sakte men sikkert. At det som ligger i sengen bare er en skygge av hva jeg er. Den tanken orker jeg ikke.

Postgirobygget synger om at Arne er lykkelig. Så lykkelig han aldri har vært. Tenk å kunne dø lykkelig? Vite at når jeg dør, så har jeg det bra. Ingen bekymringer, ingen ensomhet, ingen vonde tanker. Bare lykkelig. Etter å ha levd ett bra liv. At folk rundt meg aldri glemmer meg.
Det må jo være en bra ting? At folk sier om meg etter at jeg er død at Rune, det var en flott kar. Snill, hjelpsom. Ett fantastisk menneske. En sånn som alltid stilte opp. Håper at folk kommer til å tenke sånn. Ikke savne meg så mye så lenge at det river. Men huske at jeg har vært der. For å hjelpe. Støtte. At folk savner meg fordi de savner selskapet, rådene, kompetansen, hjelpen. Og latteren. Håper folk kommer til å huske meg med ett smil. I det hele og store, at jeg blir husket som en likendes kar.

I det siste har jeg tenkt mye på livet. På døden. Det å være lykkelig. Det er på tide å få det ut av systemet. Ikke på tide å dø altså. Men få tankene ned her, så jeg kan få dem ut av hodet. Jeg tror ikke det er bra å tenke for mye på døden. På livet derimot, det er bra å tenke på. På hva jeg vil oppnå. At jeg også vil finne lykken. Våkne opp hver dag resten av livet og ha det bra. Med meg selv. Med folk rundt meg.

Tenk så heldige de er. De som kan våkne hver morgen og ha fred.

Som har alt. Noen å elske. Penger nok til mat, klær og en liten ferietur innimellom. Barn som de får oppdratt til å være flott ungdom, og enda flottere voksne mennesker. Sitt eget hus. En jobb de trives i. Det er en flott ting å kunne glede seg til jobb hver morgen. Det er det mange som ikke gjør. Det er mange som gruer seg. Til å jobbe. Til å gjøre det de må gjøre hver dag i de neste femti årene. Stakkars mennesker.

Men ja. Tenk det. Kunne ha det som er nevnt ovenfor. Jeg hadde nok vært mer enn fornøyd med å våkne hver morgen og se bort på noen jeg elsker. Så mye at jeg ville ofret alt for henne. Til og med ofret livet. For at hun skulle leve videre. Er det en vill fantasi å ha? Kanskje. Men hvis jeg selv kunne velge hvordan, så ville jeg nok dødd mens jeg reddet noens liv. Melodramatisk kanskje. Men… Tenk deg. Å vite at selv om du dør, noe vi alle uunngåelig skal, så er det noen som lever videre. Men kanskje jeg har sett for mye filmer fra Hollywood.

Det er nok det jeg savner mest i livet. Ikke det å dø for at noen skal leve, men å ha noen jeg elsker. Som elsker meg. Som sagt. Tenke seg til å våkne hver morgen, og det første man ser, er det flotteste, nydeligste mennesket som finnes. Som sover søtt. Eller som kanskje blir irritert fordi jeg ikke skrur av den vekkerklokka og kommer meg opp, så jeg har god tid i dag. Det har jeg sjelden. Når jeg skal på jobb, så er det timet og tilrettelagt. Våkner jeg to minutter sent, så blir det mye stress.
Men det er helt i orden om hun blir irritert av det, for jeg er sikker på at hun er søt når hun er irritert. Dessuten så er hun blid når jeg kommer hjem. Glad for å se meg. Noen ganger, ikke alltid, kanskje ett par ganger i uka så står middagen klar når jeg kommer hjem fra jobb.

Det er kjipt å alltid måtte ordne alt selv. Det er sikkert derfor jeg er så glad i å lage mat til andre. Jeg skal lage mat til henne også. Fordi hun er garntert verdt det. Sikkert ikke bare meg som har hatt en slitsom dag. Og når maten er spist og opvasken tatt, så skal jeg tilbringe tid med henne. Og sønnen min, hvis jeg får en. Om jeg får en datter, så skal eg tilbringe tid med henne. Men fram til jeg får et barn, skal jeg tilbringe tid med min kjære. Gå turer, snakke om alt og ingenting. Få henne til å le.
Ligge på sofaen og se film med henne. Sitte under ett felles ullteppe og lese hver vår bok mens jeg fraværende stryker henne på leggen. Fordi hun er verdt min stryking.

Når vi så har levd ett langt, lykkelig liv, sikkert med nedturer, så er det tid. Tid for å avslutte det jeg har hatt her.Tid for å dø. Men jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg vil dø først eller sist. Dør jeg først, så slipper jeg smerten over å ha mistet en livslang partner. Slipper smerten over å være den som blir sittende tilbake og vente. Vente på min tid. Men.. Da må hun gjøre det samme. Vil jeg det? Vil jeg at min kjæreste paartner, venn og elsker skal sitte igjen i lang tid og savne meg? Ha det vondt fordi jeg er vekk?
Jeg tror ikke det. Men jeg har allerede opplevd å miste. Kjent savnet etter noen som er vekk. Jeg har ikke lyst til å kjenne det igjen, selv om jeg vet at jeg kommer til å ha det sånn. Folk jeg er glad i og bryr meg om, vil dø. Det er uunngåelig. Noen kommer til å bli revet brått bort. Så brått at det er ting man ikke får sagt, farvel man ikke får tatt. Tanker man ikke får delt. Plutselig er det for sent. Som med Arne. Drept brått av en stein fra en sprengningsulykke. Men han er lykkelig. Når han dør. Kanekje mine tanker, farvel og usagte ord må være usagte, sånn at noen kan dø lykkelige.

Andre kommer til å dø sakte. De kommer til å ligge på sykehus av ukjente grunner. De kommer til å ligge der og visne. Der får jeg god tid til å si det som skal sies, ta farvel. Fortelle mine tanker. På den andre siden, så må jeg lide. Jeg må se dem lide. Se dem se på meg at de ser for jævlig ut. Det er bare skinn og bein igjen. Kanskje de mister evnen til å snakke. De ligger der med lukkede øyne, så man vet ikke om de er våkne eller sover. Så man bare snakker. Om alt og ingenting. Og venter. På at døden skal komme som en befrielse. For dem og for oss som må være igjen.

Døden kan være vond. Døden kommer noen ganger og sparker oss hardt i magen. Plutslieg er de vekk. Et familiemedlem, en venn, en kollega. Som urettferdig og alt for brått blir revet vekk. Typisk i en tragisk ulykke. Eller de bare kollapser. Og igjen står vi. Med en ekkel, vond følelse i magen. Ting blir litt uvirkelig. De kan jo ikke være vekk?? Ikke nå? Jeg fikk jo aldri…

Men døden kan være en befrielse. En takknemlig situasjon. Rart å tenke på at noe så ugjenkallelig som døden kan kjennes befriende. Men for noen så er det bare godt å bli ferdig. Med smertene. Med ett vondt, altfor langt liv med for mange ubehagelige overraskelser. Det å måtte se at de du er glad i, har det vondt fordi de ser at du lider. Jeg liker ikke når andre har det vondt på grunn av meg. Jeg liker ikke å se folk som har det vondt, men ekstra ille er det når det er pga mege. Det er liksom min skyld at de gråter. Ikke får sove. Ikke får meg og mine vonde ting ut av hodete. Da tror jeg døden kan komme som en befrielse. Det er ugjenkallelig. Det er en total ende. Men en befrielse. Da slipper folk å ha det vondt. De kan komme seg videre med sine liv. Komme over meg. Eller de andre som har lidd.

Konklusjon? Det er ikke noen konklusjon. Det var aldri meningen å konkludere med noe som helst. Bare å få ut de tankene jeg hadde om livet. Og døden. Jeg håper bare at når det er min tid, så er jege klar. Klar for å forlate denne jorden. Klar for det som måtte vente etterpå. Og jeg håper at de rundt meg er klare. At min død kommer som en befrielse for dem. Men jeg skal ikke dø ennå. Jeg skal gjøre mye først. Hoppe i fallskjerm, få barn, kjøpe meg hus, finne noen å elske mer enn jeg elsker meg selv. Noen som er verdt ofre livet for.

Så jeg er ikke klar for å dø. Jeg er klar for livet. Jeg er ikke klar for å dø. Ikke ennå.