glemt.. :(

Veit ikke helt hvordan jeg skal begynne å skrive dette, så jeg skriver d slik som det er i huet mitt..

Jeg søker IKKE sympati nå, jeg søker de som skal være mine venner, men jeg veit ikke helt hva jeg skal tro lengre..
Hvem er mine egentlige venner? jeg er ikke sikker, aner ikke...
Er det virkelig sånn at det er JEG som HELE tiden skal ta kontakt med folk?
Eller at folka kontakter meg når de trenger noe?
JA, DA er jeg plutselig bra nok for de..

Jeg skal ikke si at jeg er noe prakt eksemplar som venn, er ikke alltid den beste til å ta kontakt å spørre om hvordan det går med en, men jeg spør iallefall jeg da til tider, men når det har vært slik som det er i det siste, jeg har vært litt inneslutta osv, vært stille generelt, hvem spør meg om det går bra, INGEN!
Det sårer meg så sykt mye..

Men men... Håper det går bedre, og at de som kaller seg mine venner, faktisk viser det...

Hver dag er et slit.
Et slit for livet, livets mening.
Hver time tenker jeg på, hva skjer i morgen.
Planlegger dagene,
teller tingene, teller dagene til evigheten i helvete.
Hvor er hjelpa?
Hvor er dem som sa dem var her for meg,
dem som sa dem brydde seg?
Jeg står aleine i denne store,
helvetes og meningsløse verden.